Når alt ser håpløst ut
Salme 3
David står midt i en familietragedie. Sønnen Absalom har vendt seg mot ham, startet opprør og baksnakket ham overalt. Til slutt må David flykte. (2. Sam 15)
Kanskje kjenner du deg igjen. Når problemene tårner seg opp, er det som om anklagerens stemme aldri er langt unna: «Det finnes ingen utvei.»
Det var akkurat det fiendene sa om David også: «Hos Gud er det ingen frelse for ham!» Alt håp var ute, mente de.
Det er nettopp da David gjør noe som er lett å glemme når alt rakner. Han løfter blikket og sier det høyt:
«Men du, Herre, er et skjold for meg, du er min ære, du løfter opp mitt hode.» (Sal. 3:4)
Jeg er så takknemlig for at Gud viser oss en vei å gå når utfordringene møter oss. David hadde mistet ansikt. Mistet tronen. Mistet tryggheten. Likevel sier han: «Du er min ære. Du løfter opp mitt hode.» Med andre ord: Jeg står ikke og faller med hva folk sier om meg. Jeg står og faller med deg, Gud.
Så roper han: «Jeg ropte høyt til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige fjell.»
David ba ikke en pen og stille bønn. Han ropte. Og så kommer det nesten provoserende, «Jeg la meg og sovnet – jeg våknet, for Herren støtter meg. Jeg frykter ikke om ti tusen mann fylker seg imot meg.» David stolte mer på Gud, sin ene skjoldbærer, enn han fryktet alle fiendene til sammen.
Neste morgen ber han igjen: «Reis deg og frels meg, Herre, min Gud!»
Legg merke til ordene: min Gud. Han minner Herren om hvem han er, og ber om hjelp én gang til. Han minner også Herren på hva Han har gjort tidligere. Her ser vi Davids totale avhengighet til sin Gud!
Og så må du som leser dette nå huske på at det er ikke sant at det ikke finnes frelse og hjelp for deg. Jesu hånd er hos deg også i dag, men noen ganger må løftene sies høyt før hjertet henger med, men gjennom Jesus er Gud også din Gud.
Olav Vindenes