En ørn flyr over en slette.
Luk 7:14-15
«Jesus gikk borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale. Og Jesus gav ham til moren hans.»
En ørn kommer flyvende over Jisreelsletten. Med ørnens vanlige lynskarpe blikk skuer den ned på bakken under seg. Der utfolder det seg akkurat en bemerkelsesverdig hendelse. To folkemengder i hvert sitt opptog er på vei mot hverandre og skal til å møtes.
I det ene opptoget går Jesus og disiplene, sammen med mange andre. De har kurs mot den lille landsbyen Nain. Men egentlig har de stø kurs mot oppstandelse og evig liv. For det er troens herlige oppstandelseshåp som preger alle som går i følge med Jesus på livsveien.
Det andre opptoget er på vei ut av den samme landsbyen, Nain. Men de er på vei mot gravplassen sør for byen. Dette andre opptoget er et gravfølge. De er på vei til en grav. I graven skal de legge båren til en ung mann som døde så altfor ung.
Situasjonen i gravfølget er endog verre enn som så. For ved båren til den unge mannen går moren hans. Hun er enke; det betyr at hun en gang tidligere måtte følge ektemannens båre samme vei til en grav. Dessuten var den døde unge mannen den eneste sønnen hennes; det betyr at hun nå er helt alene i verden. Og i tider da pensjon og folketrygd ikke var innført, betyr det at kvinnen går der uten så mye som en gnist av fremtidshåp. Fattig, desperat og alene går hun en mørk og truende fremtid i møte.
Sett fra ørnens ovenfra-perspektiv er der et hav av forskjell mellom de to opptogene. Det ene er oppstandelseshåpets opptog. Der går Jesus. Det andre er desperasjonens håpløse gravfølge. Der går det en fattig enke med en båre som rommer den eneste sønnen hennes.
Men så møtes de to opptogene. Desperasjon og håpløshet møter selve oppstandelseshåpet.
Herren Jesus stanser gravfølget, rører ved båren, trøster den sørgende enken, taler til den døde og sier et guddommelig skapende ord: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Hvoretter den døde unge mannen setter seg opp og begynner å tale.
Du merker vel hva Jesus her gjør? Han viser i ord og i handling at det fins en oppstandelsestro og et oppstandelseshåp som er både død og grav langt overlegen. Oppstandelsen fra de døde er i utgangspunktet Jesu eiendom. Men han er kommet for å gi den til alle som i tro ferdes sammen med ham på frelsesveien.
Jeg antar altså at selv ørnen høyt der oppe kan merke den totale forskjellen mellom de to opptogene. Desperasjonens opptog og oppstandelseshåpets lyse og glade opptog. Du og jeg trenger i alle fall å være klar over forskjellen. For det er oss det handler om. Det er vår oppstandelse og vårt evige liv det gjelder.
Odd Sverre Hove
